In memory of Forrest Richard "Dickey" Betts (1943 - 2024)
Dickey Betts, den gudbenådede gitaristen som for alltid ble stående litt i skyggen av brødrene som navnga bandet han var med å starte i 1969. Gregg Allman sin selvbiografi som kom ut for noen år siden fikk tittelen "Many Crosses to Bear", men om vi skal snakke om en som virkelig har måttet bære korset så er det Dickey Betts. Allerede fra starten av var han litt i skyggen av den mer kjente session-gitaristen Duane Allman. Allman selv uttalte en gang "I'm the famous guitar player, but Dickey is the good one."
Vi kan jo enes om at de begge to var unike gitarister som man med en gang kjenner igjen. Etter at broder Duane døde under innspillingen av albumet Eat a Peach i 1971 (og bassist Berry Oakley like etter - begge i motorsykkelulykker) var det Betts som tok steget opp, full av fokus, med det som må ha føltes som et kors på ryggen. I praksis var han drivkraften i et band som bar navnet til et brødrepar hvor det nå bare var en bror igjen. Allman Brothers Band ble større enn noensinne med albumet Brothers and Sisters i 1973. Mye på grunn av Dickey Betts låtene "Ramblin' Man" og "Jessica".
Vi spurte Bent Sæther fra Motorspycho om hva Betts har betydd for han:
"The ABB var for meg bindeleddet mellom mange ting: Peter Green’s Fleetwood Mac type engelsk blues, Grateful Dead SF fripsych, Miles Davis jazzeleganse, Stax soul og noe helt eget i summen av dette. Med langt hår og en hang til ‘medisin’. Alt presentert med en solid dose Indre Inavl bøgdavranghet selvsagt!
Mens de på en side viste at det ikke må bli døladærten selv om du er fra læinnet, viste de på den andre også at de behersket de greiene når de ville også. En gjeng vrangpeiser, og Dickey Betts sannsynligvis den vrangeste (tenk Sonny Barger bevæpna med en Les Paul), men også den som skrev de fineste låtene. In Memory of Elizabeth Reed, Jessica, Blue Sky… et paradoks av en fyr i et paradoks av et band. Det måtte jo bli genialt innimellom! Og RIP, selvsagt. vel unnt med en hvil nå, etter et sånt liv!"
Dickey Betts var en sta og vanskelig jævel og fra midten av syttitallet og helt fram til i dag har det vært en virkelig berg og dalbane å følge hans liv og karriere. Et liv som kunne vært en interessant spillefilm. Artig nok var det Betts som var inspirasjonen til karakteren Russel Hammond i Cameron Crowe filmen Almost Famous. Inn og ut av Allman Brothers Band. En habil solo-karriere med bandet The Great Southern, selv om det er solodebuten Highway Call fra 1974 som bør blir stående igjen som en undervurdert perle. Ta en lytt på tittelsporet om du ikke har hørt. Sjukt fint om å kjenne på at veien kaller selv om det betyr at du må dra fra de der hjemme. Likevel er det for evig Allman Brothers Band man tenker på når man tenker på Dickey Betts. Et band som kunne spille fletta av de aller fleste, og de aller aller beste låtene er det Betts som står bak. De herlige jazzflørtende instrumentalene "In Memory of Elizabeth Reed","Les Brers in A Minor" og "Jessica" og i tillegg country-rock evergreensene "Blue Sky" og "Ramblin' Man". Det er vel dette som er klassisk rock.
En av våre favoritter, Joe Bourdet, er sterkt inspirert av Dickey Betts. Her er hva han hadde å si om Betts til oss:
"To have an instantly recognizable “voice” on your instrument is surely one of the higher achievements in music, and Dickey Betts had that for sure. I got to see him play once at a blues festival in Santa Cruz in the early 2000s. I remember a misting rain, I got in close to watch, he was playing great, goldtop blazing, “Dangerous” Dan Toler was backing him up on a Strat. I’m glad I got to see those guys as the Allman Brothers’ music was very formative for me as a guitarist. Godspeed Dickey, thanks for the music."
Vi avslutter med noen kloke ord fra alltid salige Bob Dylan: "Play Blue Sky, play Dickie Betts".
Stian F. Svehagen
les også denne om Dickey Betts og Allman Brothers Band.
Kommentarer