IHS: Neil Young – Uncle Neil´s Got Soul 1970-1972*
Jeg befinner meg stadig i en Neil Young-fase. Det er som en trygg og flanellkledd favn som alltid varmer, og som alltid setter meg tilbake i vater. I disse Dume-dager («ny», glimrende samling fra Zuma-perioden som er ute nå, sjekk den ut!), går det mye i Neils vidtomspennende karriere om dagen, som er inne i sitt syvende tiår. Sjekk også ut Before and After som er ute nå, som er en solo-akustisk vandring på ikke fullt så gjengrodde stier.
Alle de coverversjonene som florerer av Youngs låter har også fascinert meg, noen er rett ut pinlige, noen er plankekjøring og noen er særdeles vellykkede. Særlig har jeg sansen for soul- og funkcoverne som dukket opp en periode, og som jeg føler også er et lite belyst tema i Neil Young-coverhistorikken. På denne spillelista har jeg samlet et knippe av mine favoritter, og jeg må si at soul-begrepet er malt med bredest mulig pensel her. La oss heller kalle det sjelfulle saker. Her finner du ren soul og funk (Betty LaVette, The Meters, Buddy Miles), sjelfull pop (Jackie DeShannon, Rita Coolidge) og jazzrock med sjel (David Clayton-Thomas, vokalisten fra Blood, Sweat & Tears). Sistnevntes versjon av Don´t Let It Bring You Down har noen virkelig frekke jazz-arr. av Jimmy Giuffre.
Alle sangene er fra en kort periode fra 1970 til 1972, med en hovedvekt på Heart Of Gold-året 1972, da Neil Young ble allemannseie og deretter styrte mot grøfta. Unntaket her er nuggeten It´s My Time av The Mynah Birds, som ble spilt inn i 1966. The Mynah Birds var et band som bestod av blant annet Young, fremtidig Springfield-kompanjong Bruce Palmer og selveste Rick «Superfreak» James på vokal. Men på denne tiden var han kun Rick Matthews og hadde søkt tilflukt i Canada for å slippe unna militæret. It´s My Time skulle egentlig bli utgitt som singel av Motown, men ble skrinlagt og lagt i hvelvet i motorbyen. Denne solide biten av rockenerdgodteri dukket først opp på Motown-singelboksene og som 7-tommer på Record Store Day i 2012. Ikke så mye soul i selve låten, kanskje mer som en tidlig Love-låt, men er uunværlig på en spilleliste med Neil Young/soul-tema. Dig it!
DJ Rolf Paulsen
PS: Min favoritt Young-cover slenger jeg med som YouTube-lenke, ettersom den ikke finnes på Spotify, men den står heldigvis trygt i platehylla. Det er Joey Gregorashs versjon av Down By The River, hentet fra albumet North Country Funk.