«NERDEMUSIKK!!» Det ljomet i gangen bak meg på skolen der jeg gikk stolt med nyinnkjøpt Motorpsycho-merch. Jeg hadde tydeligvis klart å tirre på meg en eldre elev som skrek etter meg av full innlands-hals. Det kunne nesten ha vært hentet fra en scene fra serien «Freaks and Geeks», der jeg åpenbart hadde minst én fot i både frik og nerde-leiren i hans øyne. Noe jeg for så vidt var komfortabel og tilfreds med. Jeg hadde funnet min hemmelige klubb.
I dag er det 25 år siden Motorpsycho spilte konsert på lærerhøgskolen på Hamar. Hamar anno 1999 var et ganske tragisk sted sett med en musikkfrelst 14-årings øyne. Jeg hadde plukket opp at bandet skulle komme til byen via en hjemmesnekret plakat på en av byens platebarer og ettersom jeg likte «Hey, Jane»-videoen som gikk av og til på NRK (tenk, de viste musikkvideoer), var jeg mer enn interessert i å gå. Jeg hostet opp pengene til én billett og bandets Another Ugly EP (mer om EP-ene senere). Etter litt overtalelse fikk jeg vervet to andre heads på skolen, og vi fikk mast oss til å gå på konserten av foreldrene våre selv om det var en mandag kveld og skole dagen etterpå.
Hamar lærerhøgskole har vel aldri vært mer eksotisk, mest på grunn av lukten som var en miks av sigg, våte skinnjakker dynket av et tungt snøfall og en samlet elektrisk spenning. Konserten ble kraftig forsinket av uvisse grunner, og bandet var tydelig frustrert over at situasjonen var utenfor deres kontroll. Jeg husker Bent var meget brysk da jeg spurte om autografen før konserten, men det ble fort glemt da bandet gikk på først to timer over tiden. De hadde tydeligvis bestemt seg for å få ut frustrasjonene ved å spille høyt og intenst. De startet med en syrete «The Other Other Fool», der bassens dype toner slo mot meg. Hva het alle disse sangene? Hvorfor hadde Bent på seg skjelettdrakt? Hvem er disse MC5 som det snakkes om? Alt dette var spørsmål som måtte letes opp på skolens internett dagen etterpå. Trioen skapte sammen en deilig kakofoni av vellyd, og en relativt full sal gav tydelig respons på hvor bra det lød. I hvert fall så tydelig som en gjeng hamarsinger kan være på konsert på en kald mandag i april.
De avsluttet konserten med en 30+ minutters «K9 Suite», der den ene kompisen min sovnet stående, mens jeg måpte. Det var en ellevill konsertopplevelse som åpnet opp ørene og øynene mine for hva som er mulig å oppleve på en konsertscene. Det var rent gnistregn og Motorpsycho ble mitt band den kvelden.
Jeg fikk på mange måter bekreftet konsertens legendestatus da jeg jobbet på Trondheim folkebibliotek mange år senere. De sendte meg til Nasjonalbiblioteket for å gjøre research til en Demon Box-lyttekveld vi skulle arrangere. Her fikk jeg bla i den uutgitte biografien om Motorpsycho skrevet av forfatter, musiker og rockearkeolog Willy B, med arbeidstittel «Angels, Daemons and (Other) Wheels On Fire». Som en del av boken fulgte han bandet rundt på konserter i april `99 og Hamar-konserten blir beskrevet i inspirert ordelag av ringreven Willy B, som også ble blåst av banen av konserten. Jeg husker spesielt ett parti av teksten som omhandlet “små, streite ungdommer som løp ut for å ringe hjem og fortelle om at de blir noen timer forsinket”. Jeg var nok en av dem.
Jeg følger fortsatt med på bandet med mer enn et halvt øye, og så dem sist med Olaf Olsen på trommer. Det var min konsert nummer 60 med bandet. Her opplevde jeg en revitalisert og rekalibrert evighetsmaskin, som fortsetter å gi avkastning i form av små og store magiske øyeblikk.
I disse dager er bandet aktuelle med å relansere EP-ene og singlene på diverse strømmetjenester med spillelisten Sgt. Psycho’s Psolitary E.P. & Singles Club, der de legger ut alle tidligere utgitte EP-er og singler fortløpende med to utgivelser hver mandag. Det kan ses på som en oppvarming til sommerens frierferd av en turné, der de skal bare spille singler og hits, ifølge dem selv. Som nevnt ovenfor var Another Ugly EP mitt første kjøp av bandet og EP-ene ble på mange måter et viktig element for å låse opp kodene til bandet, en viktig del av mytologien. EP-ene ble gitt ut, grovt regnet ut ifra en uoversiktlig backkatalog, i perioden 1992-2002, som regnes som bandet gylne tiår.
EP-ene var skattekister som viste bandet fra en mer løssluppen, lettere side. Hvis man skal dele inn materialet på utgivelsene under en veldig grov og skjem kam, så bestod sangene av coverlåter av for eksempel The Who, Humble Pie, Kiss og annen klassisk 70-talls hardrock som er en viktig del av bandets DNA. Gebhardts underfundige komposisjoner var faste innslag, ellers var det soloinnspillinger av Bent, arkivmateriale og annet snadder. Det blir nok spilt noen b-sider fra disse EP-ene og singlene under sommerens turné. Her er mine fem favoritter-låter hentet fra b-sidene:
1. Flick of the Wrist
Hentet fra Starmelt EP og er et gyllent utsnitt fra bandets kanskje aller beste periode. Lang og intens, med snirklete svinger, der Snah leverer gnistrende gitarspill og Gebhardts trommeslag er rå, fysisk kraft. Et lite mesterverk.
2. Snafu
Hentet fra Serpentine. En psykedelisk, drivende powerpopper, med «borte bra, men hjemme best»-tema. Pussig at denne ikke ble med på It’s a Love Cult-albumet.
3. Wishing Well
Denne er også hentet fra Starmelt EP, som nok seiler opp som den sterkeste EP-en. En akustisk perle som også har vokst til et massivt live-monster, hør versjonen på Roadworks IV, og er en generell fan-favoritt.
4. Back To Source
Hentet fra Ozone. Det er kanskje feilaktig å kalle dette for en ren b-side ettersom den var med på vinylutgaven av Angels & Daemons at Play. Men jeg tar den med uten blygsel. Den har gjerne blitt kastet inn i «Black To Comm»-coveren av MC5 på konserter.
5. The Wheel
Hentet fra The Nerve Tattoo. Her finner vi midtpunktet fra Timothy’s Monster transformert til Tussler-format med banjo og nedpå trøkk. Denne versjonen er spilt inn live for nederlandsk radio.
Comments