"I've seen rock n' rolls future, and its name is Bruce Springsteen". Sånn går det famøse sitatet fra Jon Landau, den gang kritiker i Rolling Stone, etter å ha sett Bruce Springsteen for første gang i 1974. Nå skal ikke jeg påstå at det var akkurat sånn å se Styva Linan på Kampen Bistro, men litt av den samme følelsen sitter jeg igjen med likevel. Styva Linan er sjelden kost. De opererer helt på siden av alle trender og hva som er populært. Jeg kan ikke påstå at de holder på med noe som er helt originalt, men de fyller et hull - det er helt klart. Det er godt mulig at jeg liker det de holder på med så godt for at de treffer innertier på omtrent alle av mine egne referanser, men det er ikke bare det heller. De er ikke kopiister. Særs dyktige, men samtidig spiller de på en tynn knivsegg der de like gjerne kan ramle ned på feil side. Det skrangler på den ene siden, mens det er studio-musiker-proft. på den andre. I mangel på andre ord så er det ekstremt gøy. Livsbejaende. Rock n' roll kan fortsatt gi deg evig liv.
Styva Linan klarer på merkverdig vis å gjøre den svenske proggen fra 70-tallet levende igjen. Helt naturlig som om tiden har stått stille, men samtidig ikke - om du skjønner. Dette er ikke en retro-greie. Elementene i den svenske proggen var jo rock n' roll, boogie, country, vise-sang og britisk pub-rock. Veldig klassiske elementer. Elementer som alltid er tilstede i pop og rock. At en skribent som Jan Gradvall kaller bandet for "Håkan Hellströms själsliga arvtagare" gir jo god mening da han også støtt og stadig har leflet i samme farvann. Bare i min egen kompisgjeng er referansene vi hører vidt forskjellige selv om man er skjønt enig i alle. Håkan Hellström, Bruce Springsteen, The Gaslight Anthem, Dire Straits, Eldkvarn, Steely Dan, The Band, War on Drugs, Nationalteatern og Hoola Bandola er alle navn som har vært nevnt. Ingen er feil.
Fredagens konsert på Kampen Bistro var bandets andre utsolgte konsert på bistroen på et halvt år. Etter en litt rusten start så låter bandet for det meste som en million dollars. Stemningen er like god på scenen som den er i salen og både band og publikum gynger i takt med musikken. Midtveis i konserten spiller bandet singellåten "Ut av mörkret" og der og da er verden helt perfekt. Dette er virkelig en av låtene som med rette kan få tittelen verdens beste låt. Og ja, Styva Linan er også verdens beste band. Alt sitter. Alt er perfekt. At bandet går rett fra denne oppvisningen av en låt til albumåpner "Blodet" som allerede nevnte Håkan Hellström skulle ønske at han hadde skrevet sier ikke bare litt om hva som bor i dette bandet.
Bandet slapp den nye singelen "Björkåsen" på fredag. Her er det trommisen som tar mikrofonen og kommer frem som frontfigur. Nok et bevis på at Styva Linan er et svært levende band som bare fortsetter å gi. Fra boogie-rocken i ''Bella Figura" via instrumentalen "Mustang" som lander et sted mellom Steely Dan, Santana og kjenningsmelodien til Benny Hill til den episke "Modus Vivendi" er både jeg og resten av publikum et eneste stort glis.
Jeg så i hvert fall fremtiden til min rock n' roll historie. Neste gang vi ser de på denne siden av grensa tror jeg at vi må gå på en større scene enn bistroen.
Stian F. Svehagen
Comments