Her om dagen satt jeg på Bright Eyes eminente Fevers and Mirrors, og da begynte jeg å tenke på noe. Har kvinnene tatt den gule ledertrøyen når det kommer til å lage musikk som drar i hjertestrengene og det vi kan kalle musikk for og av “Sad bastards”?
Jeg, som veldig andre med meg, ble flasket opp med de mest eminente artistene i denne kategorien. Artister som Elliott Smith, Jeff Buckley og Nick Drake kom snikende inn i de post-tenåriske melankolske øreganger som balsam for en sjel som var helt sikker på at kjærligheten aldri ville komme og at ingen, noensinne ville forstå meg. ( Med andre ord, akkurat som alle andre i den alderen)
Da var det å kunne marinestupe hardt inn i de tristeste av triste univers en helt fantastisk følelse. “Hva sangen handler om? Ingen anelse, men han forstår meg”
Nick Cave dukket opp, man begynte å se bakover i musikkuniverset. Hvem er denne Bob Dylan, og Tom Waits? Ikke minst Townes Van Zandt. Van Zandt er jo rett og slett bare er et eneste stort gateway drug til country, og da har du det gående.
Det var en periode i årene 2005 -2010 som virkelig dyrket “den triste mannen”. Vi fikk Iron & Wine, Damien Jurado, Songs:Ohia og tidligere nevnte Bright Eyes. Det var gode tider for oss som elsket tristessen i musikk. Det var som om det sto en trist, hvit mann på hvert gatehjørne og ga ut plate etter plate som virkelig resonnerte med hvor trist og grusomt samfunnet var for oss. Det ble laget filmer om deprimerte menn som ble misforstått av samfunnet, hiv på et moderne soundtrack og Natalie Portman som en generisk pixie dream girl, og du har en vinner.
Når jeg ser tilbake på den perioden er det på en viss måte en ekstremt egosentrisk tilnærming til musikk. Det er som måkene i Finding Nemo. “Me, me, me, me”
“Men jeg er en følsom fyr da, du vil ikke skjønne det… har du hørt om Sufjan Stevens? Tenkte meg det”.
Men en god, eller i dette tilfellet trist, ting kan ikke vare.
Det første som skjedde var en slags utvanning av begrepet, eller musikkstilen om du vil. Det dukket opp en rekke artister som spilte samme type musikk, men som ikke resonnerte på samme måte. Som Damien Rice, Tom McRae og til dels Coldplay. Da du kunne få meldinger som “Åja, du liker Elliott Smith? Da vil du elske "David Gray" – give me a break.
Det at disse artistene ble dritstore var nok noe av irritasjonsmomentet
Det andre var at de enten døde, eller utspilte sin rolle. Det er måte på hvor mange ganger man kan spille inn den samme platen og tro at folk skal opprettholde interessen sin - Ja, The National, jeg ser på dere.
Det er når jeg sitter i 2024 og ser på utgivelser fra de siste årene at jeg lurer meg på om kvinnene har blitt de nye fanebærerne av “sad bastards” For de siste, kanskje fem årene har det gjennomgående vært utgivelser fra kvinner som klarer å spille på de samme følelsene. Kan nesten ikke huske den siste platen fra en mann som virkelig røsket tak i hjertestrengene mine og skrek “lid sammen med meg, motherfucker!” Et hederlig unntak her er Sufjan Stevens.
Men på den kvinnelige siden har artist etter artist kastet ut plater som kan få den kaldeste og mest kyniske personen til å gripe etter et lommetørkle.
Vi kan bare se på supergruppen Boygenius, som leverer som band, men alene har de tre artistene gitt ut låter som er helt i toppsjiktet. Julien Bakers “Appointments”, Phoebe Bridgers “Funeral” og ikke minst Lucy Dacus sin helt sinnsyke “Thumbs”.
Bare det siste året har flere kvinnelige musikere som Indigo Sparke, Gracie Abrams, Jess Williamson og Weyes Blood, gitt ut plater som går gutta en høy gang. Jeg er fullstendig klar over at dette er en eneste stor generalisering, og at kvinner også har gitt ut masse bra trist musikk tidligere, om det så er Cat Power, Mazzy Star, Nina Simone eller Tori Amos for den saks skyld. Det er mer at de mer eller mindre har tatt over.
Kan det være at kvinnene har sett seg lei på at gutta skal kjøre løpet? Eller er det bare jeg som har fått hodet ut av den selvmedlidende ræva mi?
Joakim Grov Roald
Comments